Mine to oldemødre

Boken er skrevet av Lisa Aisato N’jie Solberg og er gitt ut i 2008.

Boken handler om en liten jente som har en oldemor fra Norge og en fra Gambia. Oldemoren i Norge kan hun sitte på fange til, og hun har vært der siden jentungen ble født. Den andre oldemoren hennes har hun aldri møtt eller snakket med, bare sett et bilde av henne som henger på veggen hjemme. En dag kommer faren hjem fra en reise til Gambia, og har med seg en gave til jenta fra oldemoren. Det er gul konkylie. Fra denne konkylien kan hun høre havet i Gambia bruse. En dag ringer telefonen, og jenta tar opp røret. Hun hører en gammel stemme, men skjønner ikke hva denne personen sier. Jenta skjønner likevel at damen er blid og glad. Faren til jentungen forteller at det er oldemor fra Gambia hun snakker med, og faren oversetter. En kveld før jenta skal legge seg ringer telefonen, og hun skjønte med en gang at det var noe galt. Moren forteller at oldemor i Gambia er død. Jentungen besøkte den norske oldemoren sin oftere etter dette, og oldemoren ble mindre og mindre, mens jentungen vokste og ble større. En stund etter døde også den norsk den norske oldemoren. Etter dette tenkte jenta at oldemødrene satt sammen og snakket om havet mens de drakk te.

Jeg vil si at boken handler om å knytte bånd med de som står deg nær(familien) uansett om de bor rett i nærheten eller langt unna. Og enten de er norske eller kommer fra Gambia. Via den konkylien jenta har fått binder hun familien sammen. Jentungen får en slags tilknytning til sin oldemor i Gambia, og den norske oldemoren tenker tilbake til sine yngre dager på sjøen når hun hører brusingen fra havet.

Boken passer kanskje best på småskolen. Kanskje høytlesning for de aller minste, kanskje de kan male/tegne det de tenker om boken mens den blir lest høyt i klassen.